Stig skriver fan-fiction

Da blir jeg slått med pepperbørse enda en gang, denne gangen av min gode venn ola

Og ja, jeg er lat idag, men jeg har hatt mye å gjøre klart til morgendagen, så jeg går rett over til Jul i Lillestrand, som idag er Fanfiction skrevet av Stig. Ja, klag på at jeg er lat, men jeg kommer igjenn imorra, til Hobbosembers finale. intill da, kos dere med fanfiction. Jeg har ikke lest den enda, så jeg vet ikke hva jeg legger ut før jeg har lagt det ut.

Jul i Lillestrand

Episode X – The FanFiction

Knut Hamsun og Konstabel Schwarzenegger løp over steingulvet i den eldgamle borgen som var trollmannskolen Galtvort. De var allerede seint ute, og hvis de kom for seint til eliksirklassen enda en gang ville professor Slur trekke tjue poeng fra huset deres, Håsblås, som ville gjøre at de havnet på siste plass bak Griffing. Dessuten ville de få gjensitting, og gjensitting med Slur var det siste de ønsket. De rundet et hjørne uten å se seg for og løp rett inn i professor Stallone Wood Waltz Felton, som var lærer i forsvar mot svartekunster. Han mistet en stor bunke med papirer og en stor, støvete bok.
«Beklager, professor Stallone Wood Waltz Felton,» sa Knut. «Vi er seint ute.» Han prøvde å løpe videre og dro med seg Konstabel, men Stallone Wood Waltz Felton stanset dem med en velrettet petrificum totalis.
«Hva slags fanteri er det dere bedriver?» sa han sinna. «Tjue poeng fra Håsblås! Og før dere kan dra videre må dere finne igjen boka jeg mistet, det var førsteutgaven av Naar vi døde vaagner, mesterverket til den gamle nekromantikeren Henrik Ibsen!» Han opphevet kroppslåsen så snart han hadde oppmerksomheten deres.
«Den kan da vel ikke være langt unna,» sa Konstabel. «Du mistet den jo akkurat her, og en død bok kan ikke flytte seg langt.»
«Ikke nå lenger,» sa professor Stallone Wood Waltz Felton.
«Den kunne flytte seg langt før?» spurte Knut forvirra.
«Nei, boka er ikke død lenger. Ser dere permsporene i støvet? Nå kommer dere i gang før jeg konfiskerer trollmannkortene deres!»
Noe motvillige begynte Knut og Konstabel å følge sporene etter boka. Konstabel mumlet noen stygge våder som for eksempel forduftio latrinum for seg selv. Plutselig stanset sporene, og de var i en lang mørk gang i en ukjent etasje av bygget.
«Jeg begynner å bli sulten,» sa Knut.
«Det sier du alltid.»
«Dette er annerledes. Vanligvis, når jeg er sulten, har jeg lyst på mat.»
«Er det ikke det som er å være sulten?» spurte Konstabel forvirra.
«Nå er jeg sulten – på deg.»
«Ånei, Knut. Har du lest for mye Skalden Skurre-fanfiksjon nå igjen?»
«Nei, Konstabel. Det er noe med denne forunderlige gangen …»
«Oi sann, jeg tror jeg ser boka der borte,» sa Konstabel fort og nervøst, samtidig som han begynte å svette litt.
«… som ingen Galtvortelev forlater før han har fått merker av den.»
«Jeg liker ikke denne utviklinga.»
«Skjønner du ikke,» sa Knut oppgitt. «Vi kommer oss ikke ut av denne gangen igjen før jeg har gitt deg et sugemerke. Kom hit med nakken din.»
Konstabel Schwarzenegger begynte å løpe bortover gangen, men Knut Hamsun var raskere. Plutselig kjente Konstabel tennene til Knut i nakken. Begge datt om kull, og armen til Konstabel kom borti en bok. Da kjente de liksom noe trakk i dem på innsida av navlen, og før de fikk summa seg sto de ute i dagslyset. Knut hadde mistet alle klærne på overkroppen underveis. Huden hans glitret der solstrålene traff ham, som om han var dekket av kvikksølv.
Ved siden av dem sto professor Stallone Wood Waltz Felton.
«Haha, her er dere begge. Alt går etter planen!» sa han. Så lagde han smør av dem.